Når alle tanker og følelser stritter i alle himmelretninger. Når tunga føles som sandpapir og jeg i steden for å blomstre, vissner. Når tørsten tar meg. Når sola igjen steker der oppe på sommerhimmelen. Tørke, støv og aske. Det brenner. Buksene mine brenner. Jeg lever i fornektelse. En løgner, er jeg. For jeg vet jeg juger. Jeg juger til meg selv. Skorpene slår sprekker. Sårene åpner seg. Det blør og jeg vet det igjen blir tungt å puste. De var aldri grodd. Det svir fortsatt. Kvalm i halsen. Faen. Svart natt. Alt dør inni meg. Igjen er det ingenting. Ingenting. Ingenting. Ingenting. FAEN.
Snart ser jeg den på ny. Sola. Det er i alle fall det jeg kontinuerlig repeterer for meg selv. Messe. Det blir en ny morgen. En ny dag. Et nytt jeg. Frem til da sparker jeg småstein i grusen. Havet, det tok meg og jeg gav meg hen. Nå er jeg igjen livredd for å drukne. I steden for å holde hodet over vannet flykter jeg. Frykten tar meg. Igjen blir jeg tafatt. Paralyserers. Krymper. Jeg, tynn og jævlig. Angsten, den må gi seg snart. For dette funker ikke. På stedet hvil står jeg. Aleine. Til syvende og sist har vi bare oss selv, for å sitere min mor. Jeg liker ikke at hun har rett. Det byr meg imot å ta opp kampen. Likevel vet jeg er på tide å komme seg videre.
LYD I DAG:
Slightly Stoopid – Circle House Blues, This Joint, No Cocaine, Supernatural
Gaffelioyet's Blog 