akkurat nå så er alle tankene mine sånn som alle stjernene i melkeveien. fra melkeveien sprer de seg utover i galaksen og av og til så samler de seg i blålilla nebulaer, og langt inne i stjernetåka, der er jeg.
jeg er på vandring. fra stjerne til stjerne hopper jeg, sklir på regnbuer, slik som de norrøne gudene, mellom den ene verdenen og den andre. fra en virkelighet til en annen. hjerneflukt. jeg elsker det. det er så lett. så enkelt å plutselig bare være der. her. for jeg er her fortsatt.
tenk. lungene mine har enda ikke revna. uansett hvor hardt og høyt jeg har skreket, ropt og kjefta. jeg drar pusten langt ned i magen. det gjør godt. jeg er her enda. men nå glemte jeg at vi snakka om stjerner.
en sky av støv og gass. nebulaen altså. som kanskje en dag vil danne en stjerne. strekke seg millioner av kilometer, danse lysår gjennom universet. enten det eller så er det bare restene av en supernova. kanskje er det alt som er igjen etter at jeg sprenger alt til helvete. alle tankene. kanskje alt må sprenges til bittesmå gasspartikler før de kan samle seg og bli hel igjen. kanskje fragmentene av meg er som rosa og lilla og blå skyer. jeg drømmer meg bort. det er fint å skrive igjen. plutselig gikk det flere år. uten at jeg greide å fange tankene mine. nå stabber jeg de ned i papiret. jeg er her fortsatt.
Gaffelioyet's Blog 